«

»

Mitt oppgjør

Fred for Ukraina

Jeg vil ta et oppgjør med meg selv, eller kanskje jeg heller skal si forklare hvordan en gammel militærnekter som jeg er kan bli så opptatt av en krig som jeg er nå. Ja, jeg er også blitt så opptatt av krig at jeg faktisk vil at Norge øker militærbudsjettet til minimum 2% av BNP.

Jeg er en gammel AUFer. Fra den tiden da AUF enda var mot NATO og vi befant oss i den kalde krigens dager. Mange vil nok tenke at det har foregått en forvandlig av meg siden den gang og til nå. Kanskje er jeg blitt mer voksen? Kanskje er verden annerledes? Jeg har tenkt gjennom dette selv og her er min inderlige versjon.

Jeg nektet militæret og avtjente siviltjeneste i 1982-84. I de tidene var det ikke enkelt å få siviltjeneste. Dersom du nektet av religiøse hensyn var det greit, det står i bibelen at du skal ikke drepe. Nektet du av andre grunner var det lett å bli stemplet som situasjonsbestemt nekting, det kunne medføre fengselsstraff. Grenselandet mellom situasjonsbestemt og samvittighets nekt kunne være vanskelig. Jeg fikk under sterk tvil innvilget siviltjeneste. Jeg vil medgå at jeg nok var en situasjonsbestemt militærnekter.

Jeg avviste aldri at jeg kanskje kunne bruke våpen i en gitt situasjon. Men utgangspunktet mitt var at jeg ville avgjøre selv om jeg i en gitt situasjon ville bruke våpen. Samtidig var jeg enig i at Norge måtte forsvares. Jeg mente den gang at vår sikreste garanti for fred var vårt demokrati. I mitt hode ville ikke noe land forsøke å invadere et land med demokrati, til det ville de internasjonale reaksjonene bli for sterke.

Mitt syn på NATO har nok endret seg. I dag ser jeg på NATO som en garanti for Norges sikkerhet. Den gang så jeg på NATO som en mulig årsak til at Norge kunne bli involvert i en krig jeg var i mot at vi skulle bli involvert i.

I den kalde krigens dager tror jeg at dette også var tilfelle. Sovjet og Warszawapakt landene som da var vår eneste militære trussel så neppe på Norge eller andre land i vest Europa som noe mål. Sovjet ville forsvare sin interesse i den sfæren de allerede kontrollerte. De andre øst Europeiske landene som Polen, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia osv tilhørte alle denne sfæren. Europa var oppdelt i to blogger øst og vest. Det var en slagst samtykke på begge sider av blokkene at denne inndelingen var greit nok. På samme tid var det på begge sider av blokkene en mistenkeliggjøring av motparten.

Jeg ønsket i likhet med de fleste andre at Øst-Europa skulle forandre seg, bli demokratier og respektere menneskerettighetene. De aller fleste i vest Europa var enig i at det var et mål og et ønske. Jeg var også sikker på at denne prosessen ville starte før eller siden. Den startet på et polsk skipsverft i Polen, Lech Walesa startet en prosess da han startet fagforeningen «Solidaritet». Dette var starten på en prosess. Lech Walesa var en inspirasjon for andre i øst Europa og etter hvert ble det vanskelig for Sovjet å holde på sin sfære. Sovjetunionen fikk etter hvert store økonomiske problemer og Sovjetunionen smuldret opp. Estland, Litauen, Latvia, Ukraina, Georgia og Moldova fikk endelig sin selvstendighet. Denne prosessen gikk temmelig smertefritt og uten bruk av mye vold. Årsaken kan ha vært at Russland da innså at de ikke hadde mulighet til å unngå dette.

Ukraina var et av landene som endelig fikk sin selvstendighet i 1991. Russland var et av landene som «garanterte» for Ukrainas grenser. Krim halvøya var også en del av Ukraina som Russland «garanterte» grensene til.

Etter hvert fikk Russland orden på egen økonomi. På 1990 tallet var den Russiske økonomien veldig dårlig. Russland var avhenig av vestlig hjelp for å klare seg. Norge bidro blandt annet med sikring av atomkraftverk og opprydding av atomavfall på Kola halvøya. Kombinert med den økonomiske oppgangen fikk også Russland en tidligere KGB agent som president. Putin bygget opp det Russiske forsvaret igjen. Russland begynte også å vise agresjon ovenfor tidligere Sovjet stater. Det begynte i Moldova alt i 1992, Tsjetsjenia 1994-96 og 1999-2002, Georgia 2008 og nå Ukraina 2014-?.

Forskjellen på Russland i 2017 og Sovjetunionen i den kalde krigens dager er at dagens Russland faktisk bruker militærmakt ovenfor sine naboer. Drømmen om å gjennreise grensene til det gamle Sovjetiske imperie lever i drømmene til mange russere. Det er helt i tråd med min oppfatning at ethvert land skal ha lov å forsvare seg militært mot et annet land som anngriper. Det ville jeg også vært med på da jeg nektet militæret. Det jeg ikke ville være med på var et eventuelt anngrep på et annet land. Sett at NATO den gang faktisk anngrep Sovjet, så ville jeg ikke vært med på et slikt anngrep. Dette er situasjonsbestemt nekting.

Vi ser i dag at Russland ikke bare er en trussel mot sine tidligere frender, men også for vest euorpa gjennom sin cyber aktivitet. Bruk av falske nyheter, cyber spionasje osv har økt i omfang også mot Norge. Dette går klart fram på sikkerhetsvurderingen i Norge. Russland driver ikke krig slik vi forbinner det, men indirekte kan vi stille spørsmålet med om cyber aktiviteten faktisk er en form for krig der målet er å destabiliesere våre demokrati. Etter min oppfatning må det norske forsvaret styrkes slik at digitale anngrep blir hindret. Forsvaret må også være i stand til å stå i mot et fremmed anngrep den første tiden intill vi får hjelp fra allierte styrker. Jeg understreker at jeg tror at et anngrep med bruk av tradisjonelle militære middler er lite trolig, men det kan ikke utelukkes.

Derfor vil jeg oppsummere litt. Sett fra mitt ståsted er det slik at alle land har rett til å forsvare seg mot fremmede makter. Ingen fremmed makt har rett til eller moralsk lov til å hevde at et annet land inngår i dets sfære. Ukraina hadde ikke noe valg dag Russiske styrker veltet inn på Krim og Donbas. Ukraina måtte og skal forsvare sitt området.

De som forsvarer den Russiske agresjonen i Georgia og Ukraina med at disse landene tilhører den Russiske sfære, forsvarer i virkeligheten en stormakts rett til å ta seg til rette. De bryter også med et av mine mest grunnleggende prinsipper at alle land skal bestemme selv.

Facebook